Tonje unstad - Svermere

Tonjes seneste album, utgitt 11.11. 2016

Cover_1400x1400.jpg

Tonje Unstad er en av våre viktigste visekunstnere. Den dobbelte spellemannsprisvinneren har viet seg til det klassiske viseformatet ut ifra en erkjennelse av at det er fra denne plattformen hun best deler sine tanker og følelser omkring den skjøre og forunderlige eksistensen vi alle tar del i. Hennes fjerde utgivelse «Svermere» er en samling viser som formidler et større alvor, og som også eksponerer en ny og kanskje uventet sårbarhet.

«Svermere» er et album skåret til beinet. Det tekstlige uttrykket er konsist, og innholdet tilsier et album atskillig lengre enn den snaue halvtimen det varer. Albumet klokker inn på tjueåtte minutter – altså omtrent nøyaktig samme spilletid som et annet fremragende visealbum, Nick Drakes avslutningsepos «Pink Moon». De vakre melodiføringene og de hudløse bekjennelsene er fellesnevnere på de to platene.

«Svermere» er produsert av svenske Mikael Herrström, kjent for samarbeid med artister som Ane Brun, Joachim Thåström og rockepoeten Stefan Sundström. Sistnevnte tok turen innom studio, og endte likegodt opp med å synge duett med Tonje på den lekne, galgenhumoristiske «Måsen i sildenota», en burlesk låt om eksess og livsnytelse, og altså om en sildemåkes siste paradisiske øyeblikk før undergangen.

Tonje Unstad har blitt hyllet av publikum, presse og kolleger for sine barnesanger. Nå har hun selv blitt mor til to. «Jeg har vært igjennom en markant endring i livssituasjon», sier Tonje selv. «Det å få barn har åpnet meg opp og gjort meg sårbar, på måter jeg ikke hadde forutsett. Jeg opplever også at selve låtskrivingen betyr enda mer for meg nå». Alt dette gjør seg gjeldende på «Svermere», som har alvor og dybde, men også råhet og lekenhet. Det har blitt en modig produksjon, der Tonje slipper lytteren tett inn på livet.

Åpningslåten «Alle mine demona» er trolig det mørkeste Tonje Unstad har skrevet. Det ulende, burende trøorgelet og det vindskeive tegnestiftpianoet kan minne om tidlig Tom Waits, mens melodien og fraseringene bringer tankene hen på østeuropeisk musikk. Tromsø ligger da også nærmere Petersburg enn Philadelphia. «Når æ holde mitt barn, min unge, og kjenne alle verdens fara tynge», synger Unstad, og mørket er ikke påtatt, og svartheten er ikke sminke. Det er en ung mors blikk på livets forgjengelighet og usikkerhet som skildres.

Det tekstlige er sentralt hos Tonje Unstad, og hun står fjellstøtt som ordkunstner og forteller. Men hun skriver også flotte melodier, og som sanger har hun den sjeldne evnen å formidle med stor nerve uten store gester. Flere av sangene løftes av spennende arrangementer fremført av strykere fra Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, samt en vokaloktett fra Vokal Nord. De øvrige musikerne på plata er, foruten Tonje selv på gitar, Håvard Lund på klarinett, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Trond- Viggo Solås på bass og Mikael Nilzén på tangenter.

Tonje Unstad har de siste årene vært gjennom opplevelser som har forandret henne. Hun vender tilbake til sine lyttere med mye på hjertet, og med stor fortellerevne-, vilje og -glede. På avslutningssporet «En av dissan dagan» synger hun om å ha et sted på jorda og «med ansiktet i sola, kanskje skjønne no æ allerede vet». Det er nettopp slik dette albumet oppleves; du blir badet i en gyllen varme mens det står på, og når en liten halvtime er gått og plata er slutt, føler du deg bedre – og kanskje litt klokere – enn før. 

Tom Roger Aadland, låtskriver